Jeg har vært en fan av Liverpool siden 1975-76. Det er litt vanskelig å tidfeste akkurat året, men en av nevnte årstall er ganske sikkert. Da jeg er født i 1971, snakker vi om en fire- femåring da valget man aldri får gjort noe med ble tatt.
Hvorfor jeg havnet på Liverpool er vanskelig å si. Det kan ha vært en slektning som påvirka. Det kan ha vært Kevin Keegan. Det kan bare hatt med noe jeg likte da jeg var en frenetisk samler av fotballkort. Jeg lærte av meg selv å lese som femåring på grunn av fotballkortene. Jeg elsker fortsatt mine fotballkort!
I 1979 kom første utgave med magasinet Sport i Bilder. Der var det ni sider, tror jeg, om Liverpool. Et stort lagbilde var med som bilag. Bildet hang på rommet mitt fra jeg var åtte til jeg var godt voksen og flyttet hjemmefra for å studere. Videre ble den nye kongen presentert, han som fikk den umulige oppgaven med å erstatte Kevin Keegan, Kenny Dalglish. For meg den største helten i min barndom og ungdom. King Kenny er for meg den største av alle de mange store i Liverpool sin gigantiske fotballhistorie. En annen som virkelig preget meg i ungdomstida, og som ung voksen, var John Barnes. På sitt beste en av verdens beste i sin rolle. Det er virkelig synd at det Liverpool-laget på slutten av 80-tallet ikke fikk målt seg mot resten av Europa. Det blir selvfølgelig kontrahistorisk; men Liverpool kunne fort hatt flere enn fem CL-titler…. Likevel setter jeg Steven Gerrard på topp som tidenes beste Liverpool-spiller.
Jeg har ingen helter lengre. Selv om jeg liker anti-helter som James Milner. Eneste idrettsutøveren jeg følger på Twitter. Et langt liv i fotballen har lært meg at mange av dem vi ser på tv og i blader, de media liker å dra fram, er ganske uinteressante. De som ikke alltid må fram med trynet sitt kan ha vel så mye å by på. Ikke minst intellektuelt.
Det er mye følelser rundt dette med Liverpool. Selv om det er annerledes nå enn før. Før søkte jeg veldig mye info i engelske aviser, i engelske fotballmagasiner som Match og Shoot og jeg prøvde å søke opp kamper på mellombølgen på radio. Et skurrende og fantastisk minne har jeg da Liverpool hentet opp 0-3 til 3-3 mot Manchester United 93-94 sesongen. Da «Razor» Ruddock utligna på hodet etter corner, løp jeg rundt i stua til en vegg eller en dør stoppa meg. Og løp tilbake til radioen. Kanskje. Det svartnet. Jeg synes fortsatt det er digg å høre fotball live på BBC (som NRK Alltid Nyheter sender kl. 17 lørdager og søndager). Jeg skal ikke si at alt var bedre før. For det var det ikke. Men der jeg før måtte søke info, må jeg nå med omhu sile bort info. Det er rett og slett for mye uinteressant i jungelen fotballstoff..
Papparollen viste seg å være viktigere…
Det er mye jeg kunne skrevet som omhandler Liverpool. Det gamle, det nye. Følelser. Spillere. Managere. Reiser. Kommersialisme. Fag. For ikke å kjede leserne med altfor mye tekst, skal jeg ta for meg bare en liten del. Følelser ispedd litt fag.
Liverpool er vel det eneste laget jeg ser der mine faglige briller knapt er på. De kommer riktignok på etter kampen, men Liverpool preger meg mer enn det burde gjøre her jeg sitter i Norge, i en småby, med mine små gleder og noen irritasjoner, slik de fleste har i sin trivielle hverdag. Jeg har, som nevnt over i teksten, et langt liv i fotballen. På et hyggelig nivå som spiller. Jeg har også en topptrenerutdannelse i idretten og hadde ganske så høye ambisjoner innenfor trenergjerningen en gang i tiden. Papparollen viste seg å være viktigere…
Liverpool får fram sofaen i meg, ikke fagmannen. Hva i alle dager mener jeg med det, spør sikkert du som leser? Jo, Liverpool gjør meg barnslig der jeg sitter. Jeg blir fornærma. Jeg blir sur. Provosert. Irritasjonen over tap er dessverre mye større enn gleden over seier. Seier er bare lettelse. Mye av dette har roet seg ganske mye. Ja, tap preger meg. Men ikke lenge. Likevel fører dette til at jeg ikke alltid orker å se fotball med for mange mennesker da altfor mange er mye verre enn meg. For supportere kan være ganske krevende. De er helt uten prinsipper. De (vi) elsker uforbeholdent. Fascinerende, nydelig og irriterende! Innimellom har jeg problemer med det. Og det blir ikke bedre da kommentator og Liverpoolsupporter Morten Langli oppfører seg omtrent på samme måte på skjermen som oss i sofaen. Lyden av. Nok med én slik som meg.
Irritasjonen over tap er dessverre mye større enn gleden over seier.
Hvordan ser det ut nå?
Først vil jeg si at jeg beundrer Klopp. Nå er det mye vi ikke vet om hva som foregår på treningsfeltet og andre steder Klopp utøver sitt lederskap. Men han virker genuint interessert i mennesker. Uansett hva vi mener om lønn til fotballspillere; de er mennesker. De trenger å bli sett. Vist omtanke. Tillit. Samtidig er det knallharde krav. Jeg liker prinsippene hans. Han vil spille slik og slik. Da kreves det en slik og slik spiller. Får han ikke den han ønsker, kjøper han ikke. Han kjøper ikke for å kjøpe. Han kjøper fordi spilleren vil tilføre laget noe i gitte roller. Som supporter kan dette være frustrerende. Som vi opplevde på midtstopperplass før fjorårets sesong. Men Klopp ventet. Og han vant! Samme med Keita. Det var han eller ingen.
Videre utvikler han spillere han har. Midtbanespillere som nærmest var avskrevet er plutselig toppspillere. I årets mest vanlige bakre femmer til nå er det tre spillere som knapt har kostet penger. Dette er en femmer som holder nullen veldig ofte. Det defensive har blitt kritisert mye. Med rette. Likevel er sannheten den at Liverpool, også i fjor, slapp til motstanderne veldig lite. Personlig mener jeg midtbanen har vært litt av årsaken til de defensive problemene. Når det er skrevet; sjansene blir store i en slik måte å spille fotball på. Det er ekstremt krevende som lag og det krever veldig mye av deg som individ. Å ligge dypt på egen banehalvdel med alle lagdelene sine intakt er ikke veldig vanskelig. Det Liverpool prøver på er noe av det vanskeligste i fotball. Tenk om de (vi) endelig lykkes igjen i år! Ja, jeg snakker om å vinne den engelske ligaen. Jeg går ikke rundt og tror noe som helst. At laget er godt nok, er det liten tvil om. Skader, suspensjon og flaks spiller inn da det er så jevnt i toppen. Det blir lidende spennende! Ja, jeg lider til tider! YNWA!
-Tommy Hansen